Mange har lest Shantaram,

Romanen, som tildels er basert på virkelige hendelser,  beskriver livet i slummen i Mumbai.

Jeg fikk besøke et annet stort slumområder, Ambojwadi, hvor Yuva, Youth for Unity and Voluntary Action, arbeider. Der fikk jeg snakke med noen av ungdommene som bor der før vi tok en tur gjennom slummen.

– Jeg likte å gjøre skolearbeidet etter midnatt, sa en av jentene. Forklaringen var enkel. Når 5-10 personer skal bo på et rom blir det ikke mye ro til skolearbeid. Noen ser på tv. Noen lager mat. Noen skal vaske seg. Det siste er heller ikke enkelt. Derfor måtte mennene forlate rommet når kvinnene skulle vaske seg.

– Privatliv er et luksusgode vi ikke kan tillate oss, sa en annen.

Hvordan er det å vokse opp når du aldri kan være for deg selv? Ikke plass til å leke? Til å gjøre lekser?

Beboerne i slummen er oftest migranter fra andre deler av India. De som har bodd her lengst har fått permanent bosettingstillstelse og dermed trygghet for å bygge hus. Men de nyere beboerne kan når som helst bli kastet ut. Og da tar man ikke sjansen på å investere i hus og gode omgivelser.

Hvordan behandler guttene jentene, spør jeg.

En av guttene forteller at han selv var en av dem som behandlet jentene dårlig, men at han har lært gjennom arbeidet til Yuva at han må behandle jentene ordentlig.

Det bor minst 35000 mennesker i denne slumbydelen. I utkanten er det satt opp et titalls toaletter. De skal dekke behovet til alle beboerne.

Et lite hus brukes til kurs og skolegang. Når jeg titter innom foregår det opplæring i skjønnhetspleie. Det er ulidelig varmt med tung luft der inne, men det ser ikke ut til å plage dem.

Så går vi inn i slummen. Og med de tidligere erfaringene jeg har fra slummen i Bangalore er jeg overrasket over hvor bra det er. Riktignok er det trangt. Ei gate på 1.5 meters bredde med hus i to-tre etasjer på begge sider. Men det er permanente murhus og steinheller i gata med kloakk under. Forklaringen er enkel. Dette er folk som vet de får bo der permanent. Da tar de sjansen på å investere i fremtiden sin. De fleste har nemlig jobb og inntekt.

Så kommer vi ut i et åpent område. Her bodde det migranter, men myndighetene rev «husene» deres og kastet dem ut fordi de ikke var folkeregistrert i Mumbai.

På den andre siden av det åpne området kjente jeg meg igjen fra slummen i Bangalore. Hus satt opp med tilgjengelige materialer, bølgeblikktak, kloakken rant gjennom gata… Disse hadde ingen permanent botillatelse og risikerte utkasting.

Innimellom husene går det hunder, kyr, geiter. De spiser av søpla. Unger leker der de finner plass. Rask overalt.

Så kommer vi til shoppinggata. En mengde butikker langs begge sider av gata. Og et yrende folkeliv. Noen steder er det håndverkere i sving. En dame som sitter utenfor huset sitt og syr. En frisør. Et verksted. Folk har et usedvanlig pågangsmot og etablerer et økonomisk utkomme. Dette er altså et levedyktig samfunn. Men ikke et samfunn som gir barna mange muligheter.

Nettsiden er utviklet og designet av SocialGrab