Den vennlige familien

Det var en tilfeldighet.

Ruten gjennom Hviterussland var planlagt på forhånd og hoteller bestilt. Det var nødvendig for å få en invitasjon som sikret visum.

Men når jeg på onsdag satt i Minsk og spiste middag med Igor og Lubov hadde jeg sjekket kartet og funnet ut at hvis jeg kunne overnatte et sted som hette Paricy ville jeg spare 45 kilometer. Kunne Lubov sjekke om det fantes overnattingsmuligheter der?

Det gjorde hun. Ingen hoteller. Men etter litt leting fant hun et telefonnummer til en familie som leide ut rom. Og bestilling ble gjort.

Når jeg kom til Paricy sendte Google Maps meg helt feil. I et fattigslig strøk som neppe var riktigt.  Jeg kom meg tilbake til hovedgaten og viste frem adressen til en forbipasserende. Helt nederst i gata, ved elva.

Der fant jeg et høyt gjerde som kanskje skjulte stedet jeg skulle til.

Og ut kom en flott dame som åpenbart ventet en nordmann. Porten ble åpnet, og sykkelen ble kjørt inn. Da dukket det opp et eldre ektepar og en ung gutt også. Alle smilende og vennlige. Og de snakket russisk. Med unntak av sønnen som hadde lært seg noe engelsk på skolen.

Helen, som damen hette, viste meg opp til 2.etasje i et tømmerhus. Her var den en stue og to soverom med bad. Helt fantastisk.

Litt etter gikk jeg ned for å spørre om det fantes en kafe i nærheten.

Galina skulle lage middag kunne Vasili fortelle på russisk og geberder. I mellomtiden tar jeg en tur på butikken for å kjøpe drikke til turen videre.

Når jeg kom tilbake hadde de tatt kontakt med Tanja, en ung lokal jente som arbeidet som engelsklærer i Kina, men som nå var hjemme på sommerferie. Og de hadde mange spørsmål. Lubov hadde nemlig fortalt dem om sykkelturen min til India. Jeg fortalte Tanja og Tanja fortalte til vertskapet. Og jeg ble fortalt at det kom en journalist i nitiden, hvis det var ok.

Middagen var usedvanlig hyggelig. Fiskesuppe med fisk fra den lokale elva (badeplassen var rett ved siden av), flesk, ost og en slags pastarett med pølse sto på menyen. Og Vasili var lykkelig over å kunne servere hjemmelaget vodka. Det første glasset måtte tømmes med det samme. Slik var tradisjonen.

Jeg følte meg virkelig velkommen. Det ble en samtale om turen min, om Hviterussland, historien til Paricy og det politiske styret. Paricy, som før var en by var nå nærmest en landsby. De var hardt rammet av andre verdenskrig, ikke minst jødene som utgjorde over halvparten av befolkningen før krigen. Og de var kritiske til president Lukasjenko som hadde sittet siden 1994.

Neste morgen ble det servert frokost med potetpannekaker.

Når jeg spurte Matei (sønnen som skulle begynne i 8.klasse) hva jeg skulle betale ristet han på hodet og fortalte at jeg ikke skulle betale.

Så gikk turen videre til Mazyr, men jeg skulle gjerne vært der en dag til.

cof