– Hvert år skyves hijaben lenger bakover.
Irans tidligere og nåværende religiøse ledere, Khomeini og Khamenei, finner du avbildet overalt i Iran. På banner og på bilder på alle offentlige kontorer, hoteller osv. Men preger de dagligliglivet til folk?
Når vi hører Iran nevnt tenker vi på et strengt prestestyre hvor ingen kan si hva de mener og hvor kvinner må gå tildekket. Er det slik?
Både ja og nei.
– For hvert år skyver vi hijaben bakover og viser mer av håret, sa en ung kvinne til meg.
Mens kvinner i f eks Esfahan viser mye av håret og oftest går i drakter og hijaber med farger og mønster, dominerer svart kvinnenes bekledning i mer religiøse Kashan Men også i Kashan skyves hijaben bakover år for år. Dette styres av omgivelsene, av sosialt press. Men den generelle trenden er større frihet i klesveien.
– Kontakten med omverdenen endrer oss. Vi lytter til vestlig musikk, ser vestlige filmer og har kontakt med omverdenen via sosiale media.
Og vi ser det i gatebildet. Først og fremst i byene. I butikkene, restaurantene og overalt ellers.
– Folk sier hva de vil på sosiale medier, sier en annen, høyt utdannet kvinne til meg (Som I Norge er 60% av de som går på universitetet kvinner).
Kommentaren kom etter at jeg bemerket at til og med vernepliktige soldater i uniform uttrykte kritikk mot myndighetene. Jeg var forundret over at de turde. Men når det er sagt er det få om noen som tror på forandring. Kanskje tillater myndighetene slike ytringer fordi de vet at de har kontroll? Og at det kan være greit å la folk slippe ut litt damp? Eller greier de ikke å kontrollere utviklingen?
Og hva med kvinners situasjon?
– Vi aksepterer lavere lønn enn menn fordi en jobb tross alt gir oss uavhengighet.
– I familien er det kvinnene som er sjefen.
Under et besøk på en politistasjon ser jeg en kvinne kjefte på politiet. At hun tørr, tenker jeg. Er hun ikke redd for myndighetene? Åpenbart ikke. Og politiet ser ut til å akseptere det. Relasjonen mellom politi og sivile ser ut til å være avslappet.
– Alle unge ønsker å reise ut av landet, sier en ung mann.
– Mer enn 85 prosent av folk er kritiske til de som styrer landet.
Men få om noen ser ut til å tro på forandring. Myndighetene har kontroll på det meste inkludert alle de store bedriftene
Dette fikk meg til å tenke på et besøk til Polen hvor jeg møtte representanter for opposisjonen i 1982 På spørsmål om de så noen mulighet for frihet fra kommunismen, svarte en av dem at den eneste muligheten var en tredje verdenskrig. Optimismen var ikke stor.
10 år senere hadde muren falt og Sovjetunionen var oppløst.
Kan det samme skje i Iran?